«Vi skal også til Koh Tao om to måneder, er det fint der dere er nå?» spurte Elena meg etter en Instagrampost fra paradisøya.
Som vanlig hadde vi ikke booka en eneste overnatting før Emirates fløy oss til Bangkok. Først etter litt Wi-Fi og én Chang på «Fuji Sushi» i ankomsthallen hadde vi en adresse å dra til. For å unngå å få grå hår droppa vi den usannsynlig lange taxikøen og tok toget inn til byen.
Mange av gatene i Bangkok er humpete og trange. Å pakke i en firhjuling er smart på en flyplass, men i gatene i denne byen, not so much.
Tips: Pakk lett, og i ryggsekk. Da kan du vifte og peke med begge hender, snacke på den deilige gatematen og drikke fersk kokkosnøttjuice, mens du vandrer rundt i de livlige gatene.
Vi bruker robuste duffelbager som kan gjøres om til sekk. Det er ikke en god sekk for å bære tungt og langt, men ok fra A til B. Vanntett bag og regnponcho lett tilgjengelig er også smart da noen av hotellene har pick-up biler med fullstendig åpen løsning, samtidig som himmelen magisk kan åpne seg, og tømme seg på 30 min.
Vi starter alltid Thailandturene med litt «akklimatisering» i Bangkok. For temperatur og for hodet. De første dagene er jeg fortsatt litt på jobb i hodet, og får ikke sove før 4 på natta. Kanskje ikke så rart denne gangen, da vi bodde rett ved partygata Kao San Road og i tillegg havnet på nachspiel med superkokken Gaggan. But that’s another story.
Da vi ble for klar for strandlivet busset vi videre til Hua Hin. Av alle mine turer til Thailand tror jeg det er der jeg har fått best mat. Det er visst nok dit Bangkokere selv drar på ferie. Vi bodde én natt på koselige «Jetty Hostel», spiste sykt god mat på Koti Restaurant og Baan Itsara og shoppa dill dall på nattmarkedet før vi bestemte oss for at vi ville dra videre. Valget falt på vår favoritt Thai øy, Koh Tao, et dykke- og snorkleparadis.
Igjen fant vi en restaurant med Wi-Fi, drakk én Chang, så hadde vi Lomprayah båtbillett til øya og en bungalow i 6 netter på Sai Daeng Beach Resort.
En pick-up henta oss på båtkaia på Koh Tao. Sjåføren kjørte oss bort fra sentrum, over en haug og ned til en strand som heter Sai Daeng. Resorten vi bor på er bygget fra stranden og oppover en bratt jungelskråning. Det er en betongvei i jungelen til bungalowene, bassenget og resepsjonen, og trapper ned til stranden og restauranten. På stranda har de kajakker og snorkleutstyr til låns. Sanden på stranden er en miks av den fineste sand, koraller og skjell. Stranden er liten og ligger i en ordentlig paradisbukt. Her er det ingen selgere eller massasje-pushere. De eneste menneskene på stranda er gjestene og de ansatte. Solnedgangen gjemmer seg bak haugen, for å se den må man til Sairee Beach, 10 min unna.
Bassenget på resorten er i infiniy-poolbar-style. Det går fra supergrunt til så dypt at jeg må stå på tå. Altså ikke så dypt, hehe.
Restauranten og strandbaren stenger 22.30.
Hele resorten er et rolig sted, med både unge og eldre. Mye par og små vennegjenger, noen har med barn. For de som ønsker mer liv og røre har resorten en gratis transport til og fra Sairee Beach flere ganger om dagen.
Det er på Sairee Beach man finner alle restaurantene, butikkene, flamme- og ladyboyshowene, de festglade folka, og vakre solnedgangene. Dosen med «liv og røre» fikk vi i Bangkok og Hua Hin og valgte å bo rolig på Koh Tao denne gangen. Vi stikker heller inn til byen for å vaske klær. Eller, kanskje det bare var en unnskyldning for tilfeldigvis ramle inn på et Cabaretshow?
I skrivende stund har vi kommet halvveis i oppholdet vårt både i Thailand og på Sai Daeng Beach Resort. Nå skal jeg svømme til baren og drikke en mangojuice. Frode sitter i skyggen med en Chang i den ene hånda og leter etter neste overnattingssted i Bangkok med den andre. Vi avslutter alltid med «akklimatisering» i Bangkok før vi drar hjem.
Skal tro om klesvasken er klar til henting i kveld?